Hvem forsvarer min tvillingbror eller søster?

I dag diskuteres abortloven i media og vi menn bør engasjere oss sterkere da det tross alt kreves både menn og kvinner for i det hele tatt å få til en graviditet. Menn har tidd stille for lenge.

«Abort av en friskt tvilling foster før 12 uke er Norge alene om.’
Fagmiljøene er hoderystende. Det utsetter det gjenværende fosteret for stor helserisiko og det er etisk sett enormt krevende «

Kjersti Toppe
Stortingsrepresentant for Senterpartiet
Dagen 30. oktober 2018

«Kvinner trenger ikke være redd for å ikke bli lyttet til sier ekspertene»

( Journalist Amalia Solnardal Nærbø i Kvinner og Klær)

Det finnes nok av eksperter på kvinner og kvinners liv og – kvinners svangerskap. Men finnes det «eksperter» på aborter? I så fall så har nok ikke menn vært så mye involvert i de synspunktene. Så vi får begynne å presentere abortene sett fra mannens synspunkt vi også. Siden 90 % av de kvinner som søker abort etter uke 12 får det innvilget.

I 2001 åpnet Helsedepartementet for tvilling abort når fosteret har alvorlig sykdom. De kalte det for «selektiv fosterreduksjon» I Februar 2016 slo Helsedepartementet fast at dette også gjelder friske fostre fram til tolvte uke av graviteten.

Det er altså et bevist svangerskapsavbrudd på et friskt foster som vi snakker om. Den ene av to tvillinger skal ikke leve lengre – men fjernes med et medisinsk, klinisk og juridisk godkjent inngrep

Hvordan beskriver legene som utfører denne «fosterreduksjonen» dette?:

» Kvinnen er ved bevissthet og vi står over henne og ser på to ultralydskjermer, mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente mange minutter til hjertet slutter å slå.

(Overlege Birgitte Herberg Kahrs v/ St Olavs Hospital til NRK for to år siden)

Vi menn har alltid måtte stå utenfor både graviditeten, fødsel og ab orten. Men det betyr ikke at vi ikke reagerer og er en del av den følelsesmessig og at vi tar med oss denne følelsen resten av våre liv – vi også.

Jeg har også vært igjennom en abort der jeg også måtte vente mange minutter på at et lite hjerte skulle slutte å slå. Det er de vanskeligste minuttene i denne mannens liv..

Min kone ble gravid – og alle hjerter gledet seg. Siden vi bodde i Asia dro vi til Norge for å undersøke om muligheten til å føde barnet i Norge var bedre for vår lille familie enn å føde i Asia.

Etter noen dager i Norge dro vi til en gynekologisk undersøkelse av min kone i Sandefjord. Hun var ca. 4 måneder gravid Da hun lå på undersøkelsesbenken sier legen. «Gå rolig ned av benken og sett deg i sofaen. Jeg ringer etter en taxi.

Du skal på innlegges på Vestfold sentralsykehus – NÅ.»

Det ble taxi til Sentralsykehuset der min kone ble lagt inn på Fødeavdelingen. Undersøkelsen viste at det var noe galt at en for tidlig fødsel tvang seg fram. Vi fikk et valg om at enten avslutte svangerskapet ved en framtvunget abort, eller at min kone kunne velge å ligge til sengs døgnet rundt på Vestfold sentralsykehus i fire – fem uker og forsøke å holde på fosteret. Så kunne hun bli flyttet til en avdeling for fortidligfødte ved Ullevål sykehus i Oslo.

Min kone valgte å bli sengeliggende ved Vestfold Sentralsykehus og her lå hun i ti dager. Og selv om det var vanskelig å være på en post der det var barneskrik fra nyfødte og lykkelige foreldre rundt oss hele tiden mens vi levde i angst for vårt barn, så viste sykepleierne seg fra sin beste side som de medmenneskene de var.

Siden min kone ikke pratet norsk og det var viktig med næringsrik kost som hun var vant til fra Asia – så ble det trillet inn en ekstra seng til meg – ektemannen – og jeg hadde som oppdrag å tømme bekken og urin når det var fullt, og fikk låne et lite kjøkken for å tilberede asiatisk mat. Så her bodde vi to stykker på samme rom på et norsk sentralsykehus. Hun for å beholde fosteret lenge nok til at vi kunne satse på forflytting til en avdeling i Oslo for for-tidlig fødte barn. Jeg for å være hennes fysiske tjener – kokk og tolk.

Vi bodde slik i ti dager. Da en tidlig morgen klarte hun ikke å vente lengre eller holde det lengre. Fødselen/aborten var satt i gang og vi ble begge fraktet til fødestuen. Som så mange fødsler skjer også aborter tidlig på morgenen.

Og fødselen ble satt i gang…

Og der kom barnet den naturlige veien. Det ble lagt på magen til sin mor og det var ingen tvil. Det var ei lita jente. Det tok mange minutter før hjertet stoppet og pusten stoppet. Det var nok ingen forskjell på tiden etter at legen har stukket en nål i et lite hjerte – og til et lite hjerte stoppet å slå.

Min kone ønsket ikke røre det lille krypet og jeg vet fortsatt ikke den dagen i dag hvordan jeg kom meg gjennom de minuttene den lille jenta levde på sin mors mage. Mor og far gråt – og vi ventet og ventet på at livet skulle avsluttes.

Så, så det ut til at hun trakk pusten – og så var hun stille. Den lille jenta som vi senere valgte å kalle for «Dek Lek» som betyr » Det Lille Barnet» på morens språk. Moren ville ikke ha noe med barnet å gjøre. Hun hadde det vondt  Men en fantastisk sykepleier fortalte til far at denne avstandtaingen fra det døde fosteret var helt alminnelig ved slike aborter. og hun sa:

  • Men jeg vasker barnet. Steller det pent og legger det i en liten eske nede på lageret. Så kan dere komme å se på det i morgen når mor har fått sove litt.

Så neste morgen ville mor se barnet og vi gikk med. Og DER lå et lite jentekryp pakket i bomull og hvite vakre tøyservietter. og hun var SÅ vakker – og så død. Men vi fikk være alene så vi fikk holde henne en liten stund begge to. Det som skulle være et helt liv sammen med oss – var blitt skåret ned til noen få minutter.

Etterdønningene …

Etterdønningene ble også viktige for oss. For dette barnet endte ikke i søppelkassa på et sykehus.

Et liv er påbegynt selv om det fikk en brå slutt før det egentlig skulle vært påbegynt. Det ble samtale med Sykehuspresten som også behandlet oss med respekt. Vi fikk beskjed om at vi enten kunne kaste «restene» i søppelkassen og glemme hele aborten – eller vi kunne arrangere kremasjon/begravelse hvis vi ønsket dette. Sykehuset kunne beholde fosteret i seks måneder hvis vi trengte tid til å bestemme oss.

Vi bestemte oss for å arrangere en buddhistisk kremasjon og deretter begrave urna i grava sammen med mine foreldre i Norge. Min kone sa at Dek Lek var født i Norge og skulle hvile i Norge og det var ingen bedre sted for henne enn sammen med mine foreldre i Sandefjord.

Det ble også møtt med respekt fra krematoriet i Sandefjord da de fikk beskjed at vi var buddhister og at vi ville ha en annerledes kremasjon med to buddhistiske munker til stede for å utføre de tradisjonelle ritualene i den buddhistiske tradisjon. Da sa de ansvarlige for det kristne krematoriet: «Vi vil fjerne de kristne symbolene under denne kremasjonen, slik at det blir riktig for dere»

Og da kremasjonen fant sted var det lagt nøytrale ulltepper over alle kors og kristne symboler – og munkene ble møtt med den største respekt. Og det kom noen få gode venner på kremasjonen og var sammen med oss i sorgen når den lille kisten ble sunket ned i gulvet sammen med en liten teddybjørn som satt stramt og passet på kisten med vårt lille håp – som forlot oss.

Vi fikk deretter beskjed at Kirkegårdsadministrasjonen kunne beholde urnen med Dek Lek i ytterligere seks måneder siden vi måtte tilbake
til Asia. Når vi kom tilbake til Norge og urnenedleggelsen skulle skje i gravstedet til min mor og far var dette også en seremoni som var tilpasset lille Dek Lek.

Da min far døde, tre uker etter min mor i 2001, ble han gravlagt i gravefamiliegravstedet til tonene av Robert Burns, Auld Lang Syne, fra en kiltkledd skotte på sekkepipe. (Min far var seks år i Skottland under krigen og elsket Robert Burns musikk)

Da vår lille barn ble gravlagt sammen med min far og min mor på familiegravstedet ble det spilt den samme Auld Lang Syne – men av respekt for lille Dek Lek ble Auld Lang Syne denne gangen spilt på munnspill.

På denne måten ble både min far og Dek Lek lagt til hvile ifølge den samme familietradisjonen i vår familie.

Og det kjennes så rett i dag at vi ikke bare kastet «aborten» i ei søppelkasse på et sykehus – slik vi hadde valget om å gjøre det – hvis vi hadde valgt den løsningen som andre har valgt. Men vi klarte å gi det ufødte livet – et navn som vi minnes det med. Vi klarte å gi den en avslutning av det ikke påbegynte livet i tråd med den livstro som familien levde etter.

Og vi klarte å levere restene fra det jordiske livet tilbake til jorden i den samme tradisjon som de i familien som var gått den veien før.
Og kanskje hva vi er mest glad for i dag. Det lille uskyldige livet ble lagt sammen med begge sine besteforeldre. Besteforeldre som vi som er igjen føler tok imot henne.

Og vi som lever videre har det samme gravstedet å gå til når vi skal minnes de som har gått før.

Og så håper jeg – med dette innlegget – at folk oppdager at en abort ikke bare er en «abort» 

Og at det å fjerne et friskt foster av bekvemmelighets hensyn er langt over det et samfunn som baserer seg på medmenneskelighet bør akseptere.

Slik framferd gjør bare vårt samfunn mer umenneskelig.

Kanskje Dek Leks historie kan være et rop som forsvarer de tvillingsjeler som det planlegges skal få stukket en nål inn i sitt hjerte mens de ligger i tryggheten i sin mors liv.